Sandra Looove

Jeg tør ikke å gå inn på kjøkkenet mitt. Det har nemlig blitt invadert av Drosophila melanogaster, så det er ikke plass til meg lenger.

 Eller bananfluer som de også kalles.

I begynnelsen var de relativt få, så jeg drepte dem ganske så enkelt ved å klappe dem mellom hendene mine.

Da jeg sto opp morgenen etter oppdaget jeg at bananfluene hadde stått opp fra de døde OG klonet seg selv i tillegg. Fire bananfluer hadde blitt til tjue på en natt.

Resten av den dagen gikk jeg rundt og klappet i hendene, men de er lynraske, så jeg endte bare opp med såre hender og at naboen ringte på og lurte på hva det gikk i med all den klappingen min.

Jeg drepte kanskje seks av dem den dagen.

Videre har det bare eskalert, og nå har de tatt over hele kjøkkenet mitt. Har ikke bilde, jeg tør som sagt ikke å gå inn der, men her er hva google sier om uføret:

"Flua brukes ofte i forskning. Genene dens har vært studert i over hundre år, og tre Nobelpriser er knyttet til forskning på den lille flua."

Eh.. det sier seg selv at jeg er i en svært kinkig situasjon når intelligente fluer som brukes til forskning har bestemt seg for å flytte inn hos meg. Og det virker faktisk ikke som om de har tenkt å flytte ut med det første.

Jeg har faktisk ikke spist eller drukket på tre dager på grunn av dette, og er nå så psykisk og fysisk sliten at jeg har resignert. De er for mange, og jeg er bare én.

Jeg har prøvd å sette hundene på dem, men det nytter ikke. Hundene skjønner ikke hva jeg mener når jeg roper ANGRIP, så de bare bjeffer istedet. Og så kommer naboen og lurer på hva det går i med den bjeffingen.

Nå er de mange... bare på kjøkkenkluten. 

DET ER JAMMEN GODT JEG DRAR TIL LONDON OM FÅ DAGER! Like greit å bare stikke fra hele situasjonen, for jeg orker ikke mer.

Nå må jeg gå ut og få tak i noe mat. Blodsukkerfall er ikke noe å spøke med, vet du.

Kjenner du til dette problemet, og vet du hvor jeg får kjøpt telt? Jeg tør ikke bo her lenger.



Røynda-Åse reflekterer på subjektivt vis over tilværelsen, fra sitt ståsted langt utenfor den urbane allfarvei.

HAR NOKON SETT SOLNEDGONGEN?

Ein kan ikkje unngå å legge merke til at det er ein del folk der ute som kjenner seg uelska. Uelska og åleine. I verda. Folk som brukar store delar av fritida på nettet, og andre stader, på jakt etter den ultimate livsledsager. Som til tider er sjukmelde grunna depresjon, fordi dei er for få rundt middagsbordet. Som er direkte nedfor fordi dei ikkje har nokon å lage vaflar til på søndagen i kaffitida, og som syns dei har så mykje kjærleik inni seg, som faktisk berre renn ut i sanden fordi dei er, ja, åleine.


Eg tenkjer ein del på denne folkegruppa, og eg er nesten sikker på at dei tek feil.
Sjølv har eg gått i terapi fordi det har vore for mange rundt bordet. Eg greip meg sjølv, opptil fleire gongar i veka, i å stille spørsmålet ?kven i helvete er det som sit rundt dette bordet og slafsar i seg min kjøttdeigbaserte middag? I dag igjen??
Jo, det er eks-mannen si eks-kone sine herlige born og tanteborn, som vi, trass alt, er så glade i og som vi difor inkluderer i vårt daglege liv så ofte vi kan. (Eg greip meg sjølv i å litt for ofte ynskje at eg var heilt ålene i verda òg, og var svært skamfull over dette, heilt til eg vart redda av Jo Nesbø, som sa på Skavlan at det verste som kan skje han, er at nokon seier til han, ein søndags morgon; "Hva skal vi bruke denne dagen til, kjære??"


Det byrjar å bli kostbart kan ein seie. Ein heilt vanleg kvardag med gryterett kan brått kome opp i fleire tusen kroner. Vi snakkar fleire-og tredve til bords. Halve løna går direkte til Toro og dei, her lyt ein gjerne til med 14 posar mexikansk gryte! Og vi er berre komne til tysdag! Dette sto det ingenting om på nettet.
Så der sit ein då, og reflekterer. Både i og utanfor terapitimane. For berre kort tid sidan var ein i den situasjonen at ein nytta all ledig tid på å freiste å oppfylle draumen om mann, stasjonsvogn, golden retriever og, på sikt, 2,3 born.
Når draumen er oppfylt er det ganske vanlig å lengte attende til den fantastiske tida der ein gjekk på byen kvar helg i jakta på nettopp mann, stasjonsvogn, golden retriever og, på sikt, 2,3 born. Kvardagsturbulensen slår inn, og ein befinn seg brått i ein slags reprise frå forrige gong, kan ein seie. Dei potensielle livspartnarane finst så og seie overalt, det gjer forresten julenissen òg, og dei 2,3 borna vert multiplisert til det ytste, gjennom fleire ledd. Etter nokre rundar med gjentaking av dette mønsteret kjenner ein brått ein trang til å stikke fingeren i jorda, og det er altså her at behovet for terapeutisk bistand melder seg. Ofte.

Idèen om mor og far og Påsan har gått til helvete for så mange. Faktisk for alle som er fødd etter 1970. Den store feilen er at svært få av oss tek dette til vitande, og sidan vi framleis trur på julenissen, gjer vi oss skuldige i nye mor-far-og-Påsan-konstellasjonar opp til fleire gonger. Til slutt ender vi altså opp med fleire-og-tredve rundt bordet, folk ein ikkje har avla fram sjølv, men som ein innbiller seg at ein er glad i, medan ein i røynda ikkje er det. Somme tider inviterer ein fjerne eks-koner og menn til hyggelig samver for borna si skuld, og for å syne omverda kor inkluderande og storsinna ein faktisk er. Hadde faen hatt ei oldemor så hadde sikkert ho òg vore invitert.

Foreldra våre har byrja å leggje inn navn og fødselsdato på noverande og tidlegare barnebarn i eigne xl-dokument, for det byrjar å bli mange, kan ein seie, og halve trygda deira går med til bursdagsgåver til folk dei ikkje eingong er i nærleiken av å ha noko genetisk til felles med.
Vi fortset jakta på den perfekte partnar, kvar gong vi har kvitta oss med den gamle, eller han har kvitta seg med oss. Og sidan vi, som kjent, framleis trur på julenissen, mister vi aldri trua på at den rette finst. På nettet. Kanskje særleg på nettet. Der finst han, den perfekte partneren som vi har tenkt å rusle inn i solnedgongen med.
Sjølv har eg innsett at må vere ein samlivsfiasko. Eg trur ikkje på eit lukkeleg liv for mine, dine, våre og mange andre sine born, som eg kanskje ikkje likar eingong. Etter gjentekne forsøk kan det synast som om eg ikkje eignar meg heilt til dette med felleseige på stasjonsvogn og hund, og eg innrømmer at det eg kjenner når nokon spør meg på søndagsmorgonen kva vi skal bruke denne dagen til, er irritasjon.
Faktisk er eg byrja å tvile på dette med julenissen òg, enda eg har sett han, med eigne augo, fleire gonger.
Er det dei andre som tek feil? Er det eg? OMG, har eg teke feil heile tida?

Hei og god sommer, eller hva det nå er. Jeg får mange spørsmål om jeg kan blogge mer, men saken er den at jeg holder på med noe ENDA gøyere fortiden! Som dere vet, fikk jeg jo den store ære av å skrive i Rutetid. Etter det har jeg blitt kontaktet av noen med dress og slips i Oslo, som har lyst til at jeg skal skrive en BOK!

I kategorien Sandra om dating her på bloggen, finner du en pekepinn på hva boken min skal handle om: Sandra Love på date.

Jeg er selvsagt veldig stolt og glad, for hverdagsblogging er bare ikke min ting. Jeg finner det ikke interessant å blogge om hva jeg har i kjøleskapet, eller å fortelle dere om hundegenseren jeg fikk gratis i posten. Genseren sendte jeg forresten rett til en hund jeg kjenner i Molde, for der selger de ikke klær. Alle hundene i Molde går rundt nakne, helt sykt! 

Men, det kom seg, heldigvis!

Men, en god venn av har skrevet et innlegg til bloggen. Hun gjesteblogger mens jeg sitter med ti snus i overleppen og skriver bok til dere. Poster det senere! Lover at det blir bra.

Hej då!

Jeg holder egentlig på med et annet innlegg til bloggen, men jeg rekker ikke å få det ferdig i dag.

Derfor stikker jeg innom og rosablogger litt for dere, isteden.

Jeg burde visst blogge mer, men det tror jeg egentlig ikke at dere vil hvis dere tenker dere nøye om. Om dere tenker dere om helt innerst inne, altså.

Men, så er det jo ikke sikkert at dere er klar over hva dere vil i det hele tatt. Selv ble jeg supergammel før jeg visste hva jeg ville. I mellomtiden datet jeg han haug med tullinger, bare for å bli helt sikker på hva jeg IKKE ville. Og sånn har vi det gående.

Men, ok. I dag stikker jeg innom for å si at tegneserien Rutetid er i salg nær deg! Der gir jeg dere en skikkelig innføring i hvordan dating IKKE skal gjøres

Bilder fra siste utgave av Rutetid:





Til skrekk og advarsel for alle, bare.






KULT, eller? Dette er Frode Øverli sin tegneserie, han lager også tegneserien Pondus.

Fredrik Skavlan bidrar med striper i bladet, så jeg må si at jeg er i godt selskap. Det kan man like.

Bladet er i salg overalt førstkommende tirsdag den 14. juni! Jeg har skrevet flere sider om hvordan dating ikke skal gjøres, og jeg håper at dere endelig lærer, slik at skriveriene mine har et snev av nytte for seg.

Legger ut mer innhold fra bladet på tirsdag!



Da jeg var liten ville jeg bli Melodi Grand Prix-stjerne. Forbildet mitt var Melodi Grand Prix-stjernen Sandra Kim

Det kom helt naturlig for meg: Jeg heter Sandra og min bror heter Kim. Vi var født til det, tenkte jeg, så

hver dag tvang jeg min bror til å leke Grand Prix med meg. Jeg vant og han fikk 0 poeng.

Etter hvert som jeg lærte meg å snakke og tenke skikkelig, spurte jeg om vi ikke skulle lage oss et bandnavn og melde oss på MGP på tv. Det ble for lite for meg å bare ha bamsene og min bror som publikum/kameramann/lydmann/personlig assistent. Jeg ville ut i verden, bli berømt. Og da må man jo ha et bandnavn, såklart!

Jeg hadde flere forslag til bandnavn: SandraKim-Gjengen, Sandra-gjengen, SandraSyngerBest-i-Gjengen, Bror&Søster-Gjengen.

Det som irriterte meg over flere år, var at hver gang jeg kom opp med et nytt og genialt bandnavn, så ble det en sinnsyk krangel mellom meg og min bror:

 Han: To stykker kan ikke være en gjeng!

Jeg: Eh... SELVFØLGELIG kan to stykker være en gjeng!

Han: Nei, det går ikke an!

Jeg: Har du begynt på skolen?

Han: Nei.

Jeg: Har jeg begynt på skolen?

Han: Ja.

Jeg: Var det noe mer du ville si?

Han:

 Jeg: Neivel. Fra nå av heter vi Sandra-gjengen.

Man kan helt fint bare være to i en gjeng

(DEN etterveksten...)

Etterpå måtte vi bade, for det var kveld. Han bæsjet i badekaret som hevn på bandnavnet.

Men, jeg tok revensj med å få han med på å leke Ring-på-spring. Min bror var morsom sånn, så han løp ut og ringte på hos de 9 andre leilighetene i blokken vår. Og jeg låste døren, og vips sto han igjen i oppgangen alene. Hahaha!

Klissvåt og naken. -Mens alle naboene kom ut og lurte på hvem som ringte på. Veldig billig underholdning! 

Etter dette lekte vi aldri mer Ring-på-spring og jeg fikk husarrest.

Etter hvert som jeg ble eldre fant jeg ut at jeg ikke skulle bli Grand Prix-stjerne, men popstjerne istedet. Så jeg meldte meg på talentkonkurransen "Stjerner i sikte" på TV2. Det ligner litt på Idol, bortsett fra at det var om å gjøre å synge så likt som mulig som artisten. Og kle seg nøyaktig som artisten. Det var stylister, koreografer, dansere, VG, Dagbladet og TV2. Og Jan Teigen, såklart. Anita Skorgan var dommer.

Jeg kom til finalen i Stockholm som Robyn med låten DO YOU REALLY WANT ME

(her skulle det vært et bilde, men jeg velger å beskytte meg selv mot meg selv)

Min TV-versjon av låten finnes kun på VHS. Aldri hørt om VHS? Det skjønner jeg godt, jeg visste faktisk ikke hva en blogg var på den tiden! Men, ok, det er nesten det samme som bredbånd, som om man ser DVD på bånd på en måte. Går ganske mye kjappere faktisk, men kvaliteten er retro. Ganske stilig...

Deretter bestemte jeg meg for å begynne å studere. Først på BI, hvor jeg gav meg etter 4 måneder fordi jeg overhodet ikke har teft, forståelse, innsikt, interesse for bla. makroøkonomi. Eller å møte opp stivpyntet på forelesning kl 8 om morgenen. Jeg gav meg på BI rett før eksamen, og kastet 30.000 kroner rett ut vinduet. Har aldri angret. Det beste med BI var fadderuken, for den husker jeg ikke.

Det ble altså ingen økomom eller sangkarriere for min del. Det nærmeste jeg kom suksess innen sangen var å synge jingelen RADIO-EEEEEEN på Radio 1. Jeg sang den faktisk 10 ganger for dagen i over 5 år. Veldig stress!

Her henger jeg forresten opp en hammer i et verktøyskap. Det gjorde jeg sånn omtrent 3 ganger hver eneste kveld i mange måneder. Veldig stress det også.

 Jeg tjente selvsagt mye penger på dette og kjøpte denne blokken

Så begynte jeg på lærerskolen, og siden har det bare gått nedover. Det er derfor jeg har blogget to dager på rad, vi bloggere tjener jo mye penger.

Nok om meg! Hva skal DU bli når du blir stor?

Sinnsykt lenge siden, men så er det nå engang slik at jeg har et slags liv utenom denne bloggen. Neida, bare tuller, jeg har ikke det. Jeg bruker faktisk all min tid på å bildedokumentere det jeg gjør.

Nye sko:

Jeg VET at du kommer til å si at de hvite er finest. Det synes jeg også, men så var det bare disse de hadde. Men drit, Converse er Converse, spør du meg. Synd at merket står på innsiden, det burde vært mer synlig.

Men, du ser det, sant?! Det er Converse. PS: Hadde det ikke vært for dette bildet, så hadde jeg aldri lagt merke til at det er hull i buksen min! Søren, altså! (Har dere tips til hvor jeg skal kjøpe ny bukse?)

Jeg har kledd meg ut og sunget i Parodi Grand Prix.

I selveste Grieghallen. Jeg kom på 5. plass, og det er jeg veldig fornøyd med, for sebiske synkoper er sinnsykt vanskelig. Språket også.

Jeg ble forresten god venn med alle homsene der, og det var et taktisk valg siden homsene som regel jobber som frisør eller flyvert. -Yrkesgrupper som jeg til stadighet er i kontakt med, og som jeg overhodet ikke ønsker å komme i klammeri med.

Slik så jeg ut rett før jeg skulle på scenen:

Om jeg ikke ligner på Prinsesse Ariel rett etter at hun har født 8 unger, så ser jeg i alle fall ut som et eller annet ulovlig godteri som man kun får kjøpt i Sverige.

Forresten! Han som tok bildet bare: Åh, du ligner sånn på hun der i Grand Prix som er så flink å synge!!! Hun blonde, vet du!

 Jeg: Er hun norsk?

 Han: Ja, hun blonde. Hun pene, vet du!

 Jeg: Åh, du mener Maria Haukås Mittet? Hahaha! Det har jeg hørt tusen ganger, begynner snart å skrive autografer på hennes vegne! Takk for komplimentet! Hun er veldig pen og flink for å være norsk, ja!

 Han: Nei, nei, nei, ikke henne! Hun derre, hun derre, hun derre... hun som var med i år.

 Jeg:

 Han: HUN DERRE HELENE BØKSLE!

 Jeg: Hvem er det?

 Han:

Jeg: Aldri hørt om.

(eh.... takk skal du ha)

Jeg har vært på pub

Tullet med kundeservice på IKEA

Tullet på Tvitter (for dummies: trykk på det som står på skrått, da kan du vinne penger):

"Tror den til høyre er klar for høsting:"

Googlet mye

Lært ungen å tegne

Jeg har også skrevet tekster for en tegneserie som heter Rutetid. Resultatet av det samarbeidet finner dere i butikkene eller i Dagbladet neste uke! Kommer tilbake til det i et annet innlegg.



So long, vær snille med hverandre. Ikke spis ecoli!

Hadet!



En gang for ikke så lenge siden var Mor Løvetann blomstrende gul. Hun lyste opp omgivelsene sine med farger, smil og glede. Men aller mest, hun dukket opp i de rareste sammenhenger.

Vips, før man ante ordet av det, så sto hun der bare. Akkurat som om hun hadde vokst seg fram innimellom alle de flotte liljene og tulipanene i byen. Det passet seg ikke, men det brydde ikke hun seg om. Hun gikk der hun ville, hun. Tross at hun var vissenvakker.

Noen sa at Mor Løvetann var ugress. At hun ikke passet inn med sin bohemske tilværelse og væremåte. Kunstnerisk. Man skal ikke komme på ball når man ikke er invitert. Man dukker ikke opp når man ikke skal, og DU passer ikke inn her! Du tar for mye plass, du prater for mye Mor Løvetann, skjerp deg!

Men, Mor Løvetann var freidig nok til å skape seg sin egen plass, hun. Hun brøytet seg vei.. Var (og er) aldri redd for hva andre måtte mene. Hun så på seg selv som en blomst på lik linje med alle de andre blomstene.

Nå er Mor Løvetann vissen. Vissenvakker.

Moren min skal dø av kreft. Det er ikke noe å gjøre. Ingenting annet enn å vente på døden.

Fortsatt er det akkurat henne folk blir begeistret over. Selv i de grå gangene der oppe, er Mor Løvetann er et frydefullt syn for dem som går forbi. Hun tas inn i dagligstuen og settes fram slik at alle som går innom kan se henne. Høre henne synge, le eller spøke. Eller rase over at de er ALTFOR sen med kaffeserveringen.

Hun er et lysglimt for alle de andre falmende der oppe. Dem som allerede har mistet krefter til å synge, le og spøke. Og til å kjefte. De dødsdømte på samme rommet, de som bare ligger der og visner. De som ikke har noe valg lenger. Min Mor Løvetann har fortsatt ikke noe valg, men hun synger så høyt som bare det. Så lenge hun kan.

Jeg er så stolt av henne!

For meg er min Mor Løvetann impulsivitet, uforutsigbarhet og frihet! Hun er den man legger merke til når man går forbi. Den man plukker opp og tar inn i hjertet sitt om man har tid til å gi henne en sjanse. Den man tar vare på og som man aldri glemmer etter å ha stoppet opp ved henne.

Ikke minst, den man så gjerne ville gjort ting annerledes for. Den jeg nå vil gi det jeg kan. Om jeg får lov.

Mor Løvetann har alltid vært selvstendig, men aldri så utrolig skjør som nå.

Hun er rett og slett:

VissenVakker 



Jeg elsker Løvetannsmoren min.

Kunne det ha vært hvis flyet i syvende time hadde blitt innstilt. Men det ble det ikke, så dette er bare vanlige skyer.

Jeg skremte forresten livet av hun som satt ved siden av meg i flyet ved å fotografere endel med den nye appen Hipstamatic. Men, hun ble jo bare skremt på grunn av sin egen uvitenhet. Fordi hun ikke har tatt seg bryet med å lære seg hva flight-mode er. Hun vet nok heller ikke at det går an å scanne billetten via iPhonen. Hun sto sikkert i kø for å sjekke inn også.

Jeg derimot, gikk rett til gaten, la iPhonen under den strek-kode-dingsen og gikk galant inn i flyet. Jeg lærte det i går, og var over gjennomsnittet stolt da jeg gjorde det. Det var nesten som å sykle uten støttehjul for første gang.

På flyet leste jeg dødsannonser og tenkte på dommedag, slik jeg alltid gjør når jeg er ute og flyr.

Jeg kjenner forresten en psykolog som har forsket på hva folk instinktivt gjør når flyet de sitter i er iferd med å styrte. De parrer seg. Rett og slett. Det er irrasjonelt tenker du, men jeg kjente faktisk trangen allerede på Flytoget, jeg.

Så etter at jeg hadde knipset bilder, skremt vettet av sidemannen, lest dødsannonser i Aftenposten og tenkt på dommedag, peilet jeg ut den peneste mannen i flyet (som satt innen rimelig avstand) som jeg ville parre meg med i tilfelle det skulle gå så langt.

Men, slik gikk det jo ikke. Kanskje neste gang.

Var bare det jeg ville si.

Jeg skal til London i juli, jeg! TRAMPEKLAPP for det!

Sist jeg var i London besøkte jeg en venninne som bodde der i forbindelse med Phd`en sin i psykologi. Jeg aner faktisk-nesten ikke helt hva akkurat det betyr (joda. neida), men hun hadde i alle fall praksis ved et universitet i Londonbaby. Og jeg besøkte henne fra torsdag til søndag.

Her er et utdrag fra reisedagboken min den gang da, i november 2006:

Dag 1:

Javel, man må ta tog fra flyet for å ankomme selve flyplassen. Dette er ikke akkurat Flesland, for å si det sånn. Jeg føler meg hjelpeløs og burde absolutt vært merket med "Jeg reiser alene". Håper at jeg finner fram.

Oppsummering: For en kveld! Det er sinnsykt kult her i London. Koser meg her i kollektivet som A bor i! Fem ulike nasjonaliteter på 54 kvadrat innbyr til sosialisering. Stemning!

Dag 2:

Tidsforskjell, gitt. Husker ikke hvilken vei, men jeg har ikke jetlag, i alle fall. Sikkert bare hang over. Gode ting.

Madame Tussauds senere. Det blir gøy! Jeg håper at George Clooney "dukker" opp! Jeg og ordspill, ass! Satser på det, er så spent på å se hvor høy han egentlig er. Jeg er jo bare 1.62 cm.

Vi skal også på Chamber of Horrors, tror det er noe tivoligreier. Senere på kvelden skal vi på en vennefest. Jeg har kjøpt en flaske vin.

Oppsummering: Britney Spears er liten, ass. Kylie Minogue er enda mindre, henne kunne jeg presset ut av kroppen min her og nå, faktisk. Jeg burde slanke meg. Begynner i morgen. No more Fich & Chips, selv om den vi kjøpte på hjørnet her var veldig god. London er god på transfett, man merker det nesten ikke, blir ikke så kvalm som i Norge.

Chamber of Horrors var sjokk! Jeg besvimte og ble båret ut av mennesker i hvit frakk. Jeg trodde seriøst at jeg skulle dø. Godt at venninnen min er psykolog, jeg kom meg etter et par timer.

Festen var morsom, selv om jeg ikke var helt på bølgelengde med alle. Jeg kjente at jeg ble veldig provosert over at enkelte bare tok for seg og forsynte seg av min vin. Etterpå fortalte A meg at vin er veldig billig i Londonbaby, at jeg ble oppfattet som patetisk, og at det var unødvendig av meg å lage et så stort drama over at B forsynte seg av vinen min. Jaja, det ordnet seg. I dag har jeg lært veldig mye om europeiske forskjeller og litt om krigen.

Dag 3 og 4:

Jeg har magesmerter uten sidestykke. Jeg skal aldri mer spise Fish & Chips.

Situasjonen er veldig upraktisk siden jeg bor i kollektiv. Ikke minst er den veldig klein for meg. De fem andre trenger også å besøke toalettet. Heldigvis ikke så ofte som meg. 

Jeg vil hjem.

Oppsummering: Legen kom til kollektivet. Jeg hadde pådratt meg en alvorlig matforgiftning. Jeg måtte ha bleie på for å klare flyreisen til Norge. Jeg håper fortsatt at ingen så det.

Jeg satser på en bedre erfaring med London i år!

Kom gjerne med reisetips i kommentarfeltet nedenfor om du har vært i London! Gjerne smarte reisetips. Jeg ville jo for eksempel aldri i mitt liv anbefalt turister i Bergen til å oppsøke Bryggen etter kl. 20:00. Skjønner? Vær selektiv.

Hvilken by ville du dratt til om du fikk velge?